The end

Nå er det ca. 2 og en halv måned siden jeg kom jeg fra Lima. Var jo selvfølgelig en stor overgang å komme hjem til Norge etter 7 måneder, og jeg merka små ting i hverdagen som jeg savna fra Peru; Cobradorene (særlig de som synger) som står i døra på cumbiene eller bussene, og prøver å få flest mulig folk pressa inn, sjåførene som titter nysgjerrig på de to gringaene, Hanna og Therese, som sitter med altfor mye bagasje, i en altfor liten buss. Jeg savner den utrolige gjestfriheten som møtte oss, og den avslappede hverdagen der, og at det ikke er en tabu å snakke med en fremmed på bussen eller legesenteret. Jeg savner å kunne ta opp en baby når jeg vil, og gi den tilbake til moren når den begynner å gråte. Og jeg savner jentene på senteret som kommer og gir meg en klem helt ut av det blå. Jeg gleder meg til å en gang komme tilbake til byen som var hjemmet mitt i 7 måneder. Her er noen bilder fra den siste tiden i Lima.

Hvem kan motstå dette lille nurket???

Siste dagen på senteret; Shirle, Jahaira, Baleria, meg med Valentina, Bertha og Pilar

Alle jentene, staben og noen av førskoleelevene samlet!!

Nest-siste avskjed...

Idag har har vaert en rar dag. Siste dag paa senteret. Har alltid visst at det har vaert lite tid igjen, men tror ikke jeg innsaa det for i dag(vet ikke om jeg har gjort det enda heller). Dagen begynte som vanlig, med unntak av at ingen av oss trengte aa dra til legesenteret:-) Kanskje like greit, for begynner aa bli en smule lei det, og slik rommet saa ut, saa det ikke ut som at vi skulle reise senere paa dagen. Derfor gikk starten av dagen til aa pakke, og haape paa at jeg skulle faa plass i kofferten( og det fikk jeg!). Klokka 11 skulle vi spise frokost med jentene og staben. Da vi kom inn paa kjokkenet satt alle sammen der og klappa naar vi kom inn, da gikk det opp for meg: Disse jentene kommer jeg kanskje aldri til aa se igjen - mine "hermanitas"(lillesostre). Vi spiste kake og drakk varm sjokolade mens staben, og de helt fantastiske jentene ga oss gaver, kort og hver og en fortalte en liten hilsen til oss, samt en sang. Vi graat. Jentene graat. Alle graat. Det gikk mer opp for meg hva vi har betydd for senteret naar jentene begynte aa takke oss for det vi har gjort for dem, og for barna deres; jeg skjonte at vi har gjort en forandring, for jentene som har gaatt gjennom saa altfor mye vanskelig som tenaaring. Og, ikke minst hva jentene har gjort for meg, bare ved aa vaere den de er- herlig som de er! Etter aa ha torka bort taarene maatte jentene tilbake paa et kurs de hadde, og vi pakka videre, for vi dro til legesenteret for aa si hadet til de som jobbe der. Selvom jeg var ganske saa lei av aa staa i ko der de siste gangene, kommer jeg til aa savne det ogsaa..
Senere spiste vi lunsj med staben paa en lokal restaurant. De har ogsaa vaert en stor del av oppholdet, og tatt oss imot med gjestfrihet og takknemlighet. Vi fikk vaar "medalje" og attest, for det igjen var paa tide med pakking. For en gang skyld fikk jentene lov til aa komme inn paa rommet vaart, som de ikke har faatt lov til tidligere. Saa var det paa tide for oss aa reise til miraflores, smarte som vi er tok vi selvfolgelig buss med alle tingene vaare(saa mange ting at vi maatte betale for 3 personer), men jeg har blitt ganske glad i ta de overfulle, smaa minibussene som ikke hadde kommet gjennom EU-kontroll, saa vi klarte ikke aa motstaa. Naa er jeg paa min stam-internettkafé i Miraflores, tenker paa jentene, har ikke lyst til aa reise fra de riktig enda,og paa sondag maa jeg si hadet for aller siste gang...

To av de herlige jentene - Baleria og Diana har drukket chicha morada, som farger fint av paa tunga.


Fortsettelse og bilder folger...

Update!

April!! Helt merkelig at den siste maaneden i Lima har kommet, mangler faktisk bare 22 dager til jeg igjen er hjemme i Norge. De siste maaneden har gaatt fort, nesten altfor fort. Grunnen til at det har gaatt saa fort er at det stadig vekk er noe aa gjore.

Som alltid er det som oftest noen som maa paa legesenteret eller paa sykehuset hver dag, saa formiddagen gaar til det for vaar del. Det innbaerer koer. Tidlig(kl. 6) bor man vaere paa legesenteret. Da maa man "sacar cupo"(trekke kolapp), for saa aa staa i en ko for aa finne den kliniske historien. Deretter en ko for aa skrive under for dagens legetime. Neste gang ropes man opp for aa veies, og ta tempraturen, for saa aa gaa til "consultorio" - legen. Ofte en stund aa vente for man blir ropt opp av legen. Det er ikke goy, men helt greit. De jentene som ikke drar til legen eller sykehuset bruker formiddagen til aa gjore sine oppgaver paa senteret; vasker rommet, klaer eller lager mat.

Therese i ko paa "posta"(legesenteret), trott og sliten etter aa ha staatt opp klokka halv 6.(Eller egentlig var dette en dag vi kun dro dit for aa hente medisiner, men vanligvis er det halv 6)

Igaar var Therese paa legesenteret, mens jeg ble igjen paa senteret. Klokka halv ni ropte direktoren paa meg, og sa: "Naa maa du vaere to timer med 5-aaringene". Altsaa en slags barnehage/skole som ogsaa finnes paa senteret. I november var jeg tre dager med 3-aaringene, og det jeg husker derfra var 9 unger som lopte rundt i klasserommet, og ikke ville hore paa noen eller noe, saa var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til aa gjore, men til syvende og siste var det ganske koselig. De fleste satt mer eller mindre rolig og gjorde det opplegget laerern hadde lagt opp for dem. (Med unntak av en gang da noen klarte aa velte en eske med plastballer, da lop alle rundt i klasserommet og kasta de paa hverandre, for de hjalp til aa rydde de opp igjen).

Noen av 5-aaringene; Maricielo, Dannis, Nicole(laererassistenten for dagen),Jahaira og Rosbel. De ville vel egentlig helst leke kjokken og i dokkehuset;)

En sjelden gang hjelper vi litt til aa lage mat, for eksempel forrige onsdag, da jentene hadde faatt beskjed om aa lage etter eller annet av en hvit aubergine(???), de visste ikke hvordan den skulle prepareres og heller ingen andre paa senteret - bare at den skulle kokes forst, saa vi kokte den. Men hva naa? Saa vi begynte aa skrelle, men saa viste det seg at det var masse fro inne i denne gronnsaken(?) saa vi tok ut all de, og tilslutt var det ikke igjen mer innmat, og kan ikke si det smakte spesielt godt heller. Etter og ha skrelt 3-4 auberginer, fant vi ut at vi jo kunne dele den opp i skiver, saa vi gjorde det, uten at det fortsatt smakte veldig godt, saa vi stekte de, og endelig ble de gode, og vi fikk middag den dagen og:) Forovrig har maten blitt veldig mye bedre paa senteret i det siste, fordi det har kommet en nonne til senteret som hjelper til med blant annet kosthold som skal vaere mer variert og bedre, skikkelig bra for jentene(og oss:p)

Bertha og meg i full gang med aa ta ut de froa som egentlig ikke skulle tas ut av de hvite auberginene.

Paa kveldene er vi som oftest paa senteret, men sondag 30.mars var vi faktisk ute av senteret i bursdagen til ingen ringere enn broren til mannen til direktøren på mødresenteret, som fylte 71 år. De var til sammen sju brødre, konene deres, barn og barnebarn, en passe stor gjeng med godt voksne mennesker for å si det på den måten. Midt i denne gjenge var da vi. Det ble leking, stolleken og ”mumien”, kake og piñata. Vi fikk æren av å følge bursdagsbarnet(som hadde bind for øynene) fram til piñata’en, og etter å ha snurra 5 runder, og masse slåing med et plastballtre var det bare å løpe etter godteri. Tilslutt, men ikke minst var det tid for dansing. Ingen peruansk fest uten dans! Alle danser, store som små, og ingen kommer unna, inkludert en nordmann uten danseferdigheter, men gøy var det uansett! Viser litt om hvor gjestfrie peruanere er, med tanke på at vi var i bursdagen til broren til mannen til direktøren på mødresenteret. Paa lordag skal vi faktisk i 1-aarsdagen til barnebarnet til sjefen ogsaa:)

Jepp, det var det for denne gang..mangler jo faa dager til jeg er hjemme naa, skal blir godt, men gruer meg til aa reise fra jentene som paa en maate er de lillesostrene jeg aldri har hatt!

Nyt vaaren:-)

Flere bilder!

Jeg klarte selvfolgelig aa glemme og legge inn blogginnlegget jeg skulle legge ut paa minnepennen min, saa i mellomtiden kan dere kose dere med noen bilder!

I hagen
For dere som ikke visste det, saa finnes det da en hage paa senteret. Der plantes salat, robetter, tomater osv. I tillegg er det 100 honer der, kaniner, ender og andunger, og marsvin som jentene paa passe paa.

Luz, etter en hard arbeidsokt med vanning av planter! Jentene i full gang med aa preparere jorda for aa plante "frejoles"(bonner)
Mens Sheyla(1,5 aar) pynter opp Cielo(4mnd) med blomster.

Noen ganger blir det litt slitsomt aa vente paa mamma som planter ting i hagen.
Sheyla er veldig glad i alle dyrene, og roper stadig vekk paa hunden og katten som bor der. Her ble hun litt for ivrig etter andungene, noe som endte i hun satt seg fast i huset deres.

Her kaster vi medisiner. De som har gaat ut av dato. Det vil si at vi forst maa odelegge pakningen, saa trykke ut alle tablettene eller kremen, for saa aa kaste det i do. Det for at folk ikke skal kunne selge det videre. Jentene ville mer enn gjerne hjelpe!

Lille Allison(9 mnd). En av mine favorittbabyer som naa ikke er paa senteret:( Desverre kunne hun ikke bo med mora, som har noe psykiske problemer, utrolig trist! De er saa sote begge to!

Noen ganger faller man rett og slett sammen i latter, som Marisol her.

Tja..rommet vaart. Saan ser det ut naar man er paa vei til aa pakke, og skapene er ubrukelige fordi de lukter mugg.

Dette er altsaa stilligen til cobradoren, han som prayer folk inn paa bussen og tar imot penger.

Vaar kjaere Villa Maria!

En av oppgavene jentene kan velge er aa lage sjokolade, her er Gloria og Delia i full gang.

En av Therese og mine favoritter "frejoles". Er ikke alle som er like glad i det, og Diana deler sin porsjon med Bertha.

Delia med babyen sin Sandra(9mnd). Hun har naa fylt 18, saa skal tilbake til jungelen der hun bor. Hun skal faktisk gifte seg meg kjaeresten naar hun kommer tilbake dit!!:D En av de lykkeligere historiene!

Tida gaar fort, og det manger bare 26 dager for jeg er hjemme iNorge. Aa, som jeg kommer til aa savne alle de jentene her!!

Sommerbilder

Litt bilder fra sommerdager i Lima:)

I februar har det vaert karneval her, har stadig faatt sporsmaalet "¿vamos a jugar carneval?"(Skal vi leke karneval?(les: vannkrig). Vi kom vanskelig gjennom en dag uten aa bli vaat. Enten det var paa vaskeriet paa senteret, eller av en vannballong som kom susende gjennom vinduet paa bussen paa vei til sykehuset. En liten demping på vannkrigen var at ledelsen på senteret nå har satt i gang vannsparingstiltak saa vi bare har vann fra 21-8, altsaa paa natta. Skal sies at det de tre siste dagene vi ikke har hatt vann paa rommene i det hele tatt.


Siste sondag i februar, det vil si siste sondag med karnevel, fylte jentene opp et hull paa plassen paa senteret med vann og bada babyene sine, seg selv og oss med vann;)

Saa maatte vi tilbake aa male veggen til Wawawasi; barnehagen her. Her maler Ruth sin del av kunstverket. Litt vanskelig med en 1 aaring hengende paa ryggen??

Det er slitsomt aa vaere tenaaringsmor.
Regnbue. Det betydde full photosession av alt og alle som var til stede!13-aarsdagen til Gloria. En av mange bursdager i februar/mars.
Hver onsdag er vi barnevakt for lille Jeremy, mens mora er paa universitetet paa kurs. Denne onsdagen passa jeg paa han alene fordi Therese har ferie. Han skreik overraskende lite til min store glede:) Shirle, meg og Ruth med vaar gode venn "lusdrepemiddel". Dreper alle lus ved kun en behandling!

In action!!

Jeg avslutter for denne gang med et bilde av to av babyene; Cielo og José Esteban, som fint har blitt plassert paa senga av modrene sine for aa bli tatt bilde av.

Naa er det bare 2 maaneder til jeg kommer tilbake til Norge. Er sykt hvor fort de siste maanedene har gaatt. Gleder meg til aa komme igjen, men gruer meg til aa reise fra jentene og barna som jeg har blitt saa glad i.

Infield og ferie

Her kommer endelig en liten oppdatering fra Lima. Eller strengt tatt har jeg nesten ikke vært i Lima den siste tida(det vil si i januar) Først var det en uke med infield i Bolivia, og deretter en uke med ferie på ”Isla del Sol” og Machu Picchu,Cusco. Saa herkommer et lite innlegg om det.

Infield
Infield for Anne-Therese, Therese og meg begynte med en 30(!) timers busstur fra Lima og over grensa til Bolivia – La Paz. Var en helt grei tur, det eneste som mangla var do som fungerte, busscama(seng) og 15 dager på visumet til Therese og meg(noe som gjorde at bussen måtte vente en time på oss ved grensa). Vi ankom La Paz i Bolivia som ligger rundt 3800 meter over havet- overraskende ble det lite med høydesyke. I La Paz bodde vi en natt hos et koselig par, og fikk besøk av de andre Act-Now’erne i Sør-Amerika. Thor-Håkon, Lena og Therese fant på den fantastiske ideen å kjøpe en pizza på 75cm i diameter, så mat nok fikk vi=) Så dro vi alle, Ragnhild, Lena, Johannes, Thor-Håkon, Anne-Therese, Therese og jeg, samt vår kjære lærer Nine fra Norge, og Johan fra Bolivia som selv har vært 2 år i Norge, videre til et lite sted 2-3 timer utafor La Paz. Før vi reiste av gårde med bussen spurte sjåføren om vi ville ta den nye eller den gamle veien(som han sa var kortest). Den endte i den gamle veien, også kjent som dødveien. En smal grusvei med bratt fjell opp og ned. Vi kom heldigvis trygt fram til landsbyen Coroico, midt inni ingenmannsted på 5 stjerners hotell med basseng og 4 retters lunsj hver dag.

Hotellet by night!

Hensikten med infield var å bearbeide og dele med de andre det vi har opplevd på prosjektene til nå. Det fikk vi gjort med ulike typer undervisning om bevisstgjøringsprosess, informasjonsarbeid og boliviansk og peruansk kultur med utgangspunkt i våre erfaringer. En av dagene var satt til en utflukt. Vi dro på sykkeltur i Coroicos fjeller og daler til et sted som heter ”Laguna Verde”. Litt om standarden på syklene: På den første sykkelen funka ikke gira(litt kjipt ettersom det omtrent bare var oppover den første mila). Jeg bytta med en av guidene. Gikk i grunn ganske greit, til jeg kom til nedoverbakken, da slutta bremsene å funke. Bytter igjen sykkel. Litt problemer med gira, men gikk helt greit, helt til jeg plutselig hørte et smell. Da hadde sykkelen punktert. Etter noen problemer med syklene, lunsjpause med bading i vannfall, masse nedoverbakker, og en gåtur på rundt en time, ankom vi endelig til vår destinasjon ”Laguna Verde”(les: ”Laguna Marrón-brun”). Vi ble kjørt med buss tilbake til sentrum. Traff på en lastebil full av bananer som hadde kjørt ut(denne gangen prøvde de å dra den opp av gjørma med bil, og ikke mennesker som de gjorde tidligere på dagen). På kvelden spiste vi på en koselig fransk restaurant. Litt artig, for dagen før spiste vi på tysk restaurant. Snakk om å være internasjonale av seg.

Bading i vannfall er alltid digg!!

Dette skjer naar man sykler i regnet..
Vaart endelig maal; Laguna Verde.

"Og gubben og gamla laa og dro, og ikke fikk opp rota.."

Ferie

Etter en veldig bra infield gikk turen tilbake til La Paz. Nå skulle vi alle tilbringe enda en uke til sammen på ferie. Først gikk turen til Copacabana ved elvebredden til ”Lake Titicaca”, verdens mest høytliggende innsjø(3700m eller noe). Derfra tok vi båten over til den berømte ”Isla del Sol” – der det sies at den første inka ble født. Det første som møtte oss var trapper, oppover på fjellet og ikke så mye mer. Da var det bare å begynne å gå oppover, i 4000meters høyde, med tunge sekker på ryggen. To gutter viste oss villig veien til alle hostalene. Fant oss et koselig ungdomsherberge. På toppen av øya var det en helt fantastisk utsikt over begge sidene av øya, der spiste vi på en veldig lokal restaurant, som ble drevet av et gammelt ektepar i huset deres, også så vi på solnedgangen.

Solnedgangen over Titicaca - legg merke til de fine genserene vi har.

Cusco. Machu Picchu!!! Neste stopp på programmet(som egentlig ble ganske lagt i øyeblikket). Machu Picchu er kanskje et av de stedene man er obligatoriske til å besøke i Peru; inkaenes glemte by. Var veldig morsomt å endelig se Machu Picchu i virkelig liv etter å ha sett utallige postkort og plakater av stedet. Frykta en stund at vi ikke fikk se den spektakulære utsikten ut fra MP, for da vi ankom klokka 06:00 var tåka tett og det regna(smarte som vi var hadde samtlige latt være å ta med regnjakke, så vi måtte kjøpe fine fargerike regnponchoer). Gikk opp på en topp som heter ”Montaña Machu Picchu”. Anne-Therese, Ragnhild, Johannes og jeg havna på toppen etter 2-3timers gåtur. Skikkelig fin, og litt skummel tur, med nydelig utsikt på alle kanter, også over ruinene. Vi koste oss med melkesjokolade og Coca-drops med altfor mye sukker. Etterpå tusla vi rundt og smughørte på guidene, siden vi ikke hadde hyra en selv. Etter 10 timer på Machu Picchu reiste vi tilbake til Cusco. Selv hadde jeg selvfølgelig bestilt flybilletten min før jeg visste når de andre skulle hjem, så endte med at jeg måtte sove to netter alene i byen før jeg returnerte til Lima.

Machu Picchu!!

Takk til alle for en flott infield og ferie:)

Iquitos!!

27. desember tok Therese og jeg turen til hjerte av Amazonas – Iquitos for å feire nyttår med actnow’er Anne Therese. Byen er uten veitilgang, så derfor tok vi turen med fly. Vi landa i noe som så ut som bare tett jungel. En vegg av varme møtte oss da vi gikk ut av flyet, Lima virker ganske så kaldt i forhold(tross at sommeren begynner å nærme seg her nå).

Noen høydepunkter fra turen:
-Å se prosjektet La Restinga Anne-Therese jobber på. Støttes også av Strømmestiftelsen. Det er et slags dagsenter for barn, med forskjellige aktiviteter, som skal hjelpe dem å vinkle hverdagen til noe positivt. Det bor også 5 gutter der, av forskjellige grunner. Likte veldig godt det jeg så av prosjektet.

-Da vi tre og to gutter fra La Restinga reise til bydelen Nanay, og dro på båttur på elva Nanay/Amazonas. Et litt useriøst spørsmål til Anne-Therese fra en av guttene om hun skulle bade, endte med at alle bada i elva fra båten i klær. Deilig å bade i varmen! For dere som lurer: Det var verken krokodiller eller pirajaer der vi bada.

-En dag dro vi til en veldig fattig og farlig del av byen helt nede ved elva; Belén. Menneskene som bor der bor på flytende hus som stiger og synker med elva. Elva bruker de til alt mulig; vaske klær, bada og å gå på do. Fra elva og opp til byen er det et stort marked, der finner man alt en trenger, fra mat til klær og musikk.

- Kvelds/nattlivet: Det er alltid mye liv i Iquitos på kveldene, særlig på boulevarden ved elva og hovedplassen der. Det var forskjellig type underholdning der, folk som selge stort og smått, og mat. Et av prosjektene til La Restinga er undervisning i kamsporten/dansen Capoeira. En av kveldene hadde de ”roda” nede ved elva. Altså en ring der de utførte denne sporten – utrolig kult å se på! Ellers så er det fint å bare henge på kvelden, masse å se på!

-Nyttårsaften!! Veldig gøy å feire nyttårsaften, er så mange flere tradisjoner her. Vi opplevde mange av dem på en liten spasertur i gatene rundt leiligheten. Vi hadde fått inntrykk av at alle peruanere hadde på seg noe gult på nyttårsaften for hell og lykke, derfor måtte jo selvfølgelig også vi det for å ikke skille oss mer ut enn det vi allerede gjorde(viste seg at det var ganske få som hadde på seg noe gult). For hvert av de tolv klokkeslagene før midtnatt er det vanlig å spise en drue, og å komme med et ønske for hver av dem. Ved midnatt tenner folk på en dukke(stor som et menneske) som de har lagd av gamle klær og ting – et symbol på at alt det gamle fjernes og en begynner på et nytt år. Mens vi gikk og spaserte kom noen folk og så godt nyttår og tok mel i ansiktet og håret vårt for god lykke. Var en veldig fin nyttårsaften!

For meg som har bodd i storbyen Lima i 3 måneden var dette ganske så eksotisk, og kunne ikke ha hatt en bedre ferie og nyttårsfeiring. Var særlig gøy å være der siden vi hang med lokale, og Anne-Therese, og da ble det ikke som en hvilken som helst ferie, allikevel fikk vi muligheten til å være litt turister. Var godt å få en liten pause fra senteret også, for å få litt perspektiv på ting. Det var også veldig koselig å komme tilbake til jentene!!!

Se mange flere bilder her.